Påstanden her, som jeg oppfatter den, er jo at kniv er en universalerstatning for tom hånd, når det kommer til atemi.
Jeg ville selvfølgelig formulert det noe svakere og snarere omvendt:
I noen teknikker, der det i dag brukes (eller for det meste snarere antydes)
atemi, ville det i den historiske sammenhengen teknikkene kommer fra vært naturlig å bruke et våpen. (Et solid slag i ansiktet kan selvfølgelig fungere utmerket tomhendt.)
På den tiden mange av teknikkene har sitt opphav ville dagens forestilling om den prinsipielle forskjellen mellom bevæpnete og ubevæpnete teknikker virket "rar". Den er en moderne oppfinnelse som skriver seg fra idrettifiseringen av
jūjutsu og
jūdō og strider komplett mot den integrerte måten stridsteknikkene ble brukt og undervist i middelalderen.
Hvis du for eksempel tar 2:05 her
så er det en gyllen anledning å putte en dolk inn i magen på
uke - som nok ville avgjort saken. Her antydes det dog bare en elegant håndbevegelse som ikke en gang minner om slag. Jeg husker spesifikt at kommentaren om "the olden days" falt i denne sammenhengen.
Atemi i 2:20 og 2:30 lar seg utmerket utføre med
tanto eller et mindre stikkvåpen (også på en motstander iført rustning, da gir valget av de ikke beskyttete treffpunktene under armen og på ankelen / foten mening) og ingen tvinger deg å pent putte det tilbake i sliren, du kan bare la det stikke. Det gjør jobben å "distrahere" helt fint, men når du stikker / kutter noen i ankelen er du sannsynligvis likevel nødt til å kontrollere motstanderen videre, siden såret kommer ikke til å stoppe / drepe, i hvert fall ikke raskt nok. Valget av ubeskyttete ledd og sener som mål er forresten kjent fra sverdteknikker som var et vesentlig element i Ueshibas "teknikkbase".
Det finnes fortsatt klassiske stiler av
taijutsu eller
yawara som underviser f. eks. bruken av hjelm som slagvåpen (eller "atemiforsterker") under grappling i rustning. Slikt gir selvfølgelig bare mening i en meget spesifikk setting, men fra de japanske slagmarkene finnes det forensisk-arkeologiske undersøkelser som viser at en betydelig del av dødsfallene skyldtes stump vold, noe som ble fortolket dithen at det i nærkamp var ganske vanlig å sloss med - stein. Man tager, så man haver.
Så subtil teknikkenes prinsipper kan være fra et funksjonell-anatomisk ståsted (noe jeg alltid har hatt sans for), så pragmatisk og brutal var applikasjonen. Det er det jeg snakker om her: Ikke måten dagens
aikidō utøves og undervises på, men den praktiske bruken av teknikkene i historisk tid ("the olden days").
For å komme tilbake til temaet: Jeg oppfatter forklaringer om
atemi (inkludert det at slag i egnete tilfeller kan skiftes ut med våpenbruk) jeg har fått fra en aikidotungvekter som Saito
sensei som mer plausible og forenlige med historisk kunnskap enn spekulasjoner om akupunkturpunkter, også i lys av min egen akupunkturutdanning (som ligger like lenge tilbake i tid som min aikidotrening - jeg har nok drevet med mye rart).
Edit:
Her
http://www.aikidojournal.com/article.php?articleID=17 ligger en artikkel av Meik Skoss som poengterer:
Some define jujutsu and similar arts rather narrowly as “unarmed” close combat systems used to defeat or control an enemy who is similarly unarmed. Basic methods of attack include hitting or striking, thrusting or punching, kicking, throwing, pinning or immobilizing, strangling, and joint-locking.
...
From a broader point of view, based on the curricula of many of the classical Japanese arts themselves, however, these arts may perhaps be more accurately defined as unarmed methods of dealing with an enemy who was armed, together with methods of using minor weapons such as the jutte (truncheon), tanto (knife), or kakushi buki (hidden weapons), such as the ryofundo kusari (weighted chain) or the bankokuchoki (a type of knuckle-duster), to defeat both armed or unarmed opponents. Furthermore, the term jujutsu was also sometimes used to refer to tactics for infighting used with the warrior’s major weapons: ken or tachi (sword), yari (spear), naginata (glaive), and bo (staff).
Author