Agandhjin's Treningsblogg for 2010

[Agandhjin]

 Det kan jeg absolutt forestille meg. Nå er ikke unger planlagt, men slik er det vel også for de aller fleste som plutselig har funnet seg selv i en 'vente situasjon'. Om jeg hadde fått et nytt tillegg til familien, så måtte jeg nok justert på både utdanning og jobb også.

Men foreløpig, så holder planen min

[Agandhjin]

31. Januar 2010

The funny bone...

Søndager har vi ofte litt ekstra røff sparring, og denne søndagen var ikke unntak. Jeg fikk presset inn 14 runder x 3 minutter tilsammen, og kjente jeg hadde mer ... Men så traff ett kne albuen min, og det rystet meg ganske bra. Partneren min var heldig/uheldig og traff meg midt på 'the funny bone'. Det satte meg såpass ut, at jeg bestemte meg for å ta kvelden.

Når jeg kom hjem så iset jeg det ned litt med litt snø. Det hjalp litt, men kjenner at jeg kommer nok til å få problemer med albuen imorgen. Men den tid den sorg.

[Frode-Falch]

Kjipt å høre. Men småskader er en del av gamet når man trener hardt. 14 x 3 minutter står det respekt av forresten

[Agandhjin]

Kjipt å høre. Men småskader er en del av gamet når man trener hardt. 14 x 3 minutter står det respekt av forresten

Ja, helt klart. Småskader er absolutt en del av virkeligheten. Og jeg har vært ganske helt heldig, generellt. Men det er fordi jeg kjører ganske rolig. Ikke like optimalt for utviklingen, men bra for skadeprosenten.

[killstuff]

Fikk meg en skikkelig trøkk på ulnar-nerven selv for noen måneder tilbake. Samme følelse som et enkemannstøt, bare mye kraftigere? Mistet helt følelsen i armen, men dagen etterpå var alt bra.

[Agandhjin]

Fikk meg en skikkelig trøkk på ulnar-nerven selv for noen måneder tilbake. Samme følelse som et enkemannstøt, bare mye kraftigere? Mistet helt følelsen i armen, men dagen etterpå var alt bra.

Jepp. Kjenner det var ulnar-nerven, og litt lamslått småmuskelatur rundt. Men godt å høre at du kom deg kjapt.
Da er det ialllefall ett parallellt tilfelle som gikk kjapt over.

[Agandhjin]

7. Februar 2010 Ego Mind Games Den forrige uken har jeg vært litt skadet, litt i dårlig form og litt her-og-der mentalt. Mye skolearbeid tar på mentalt, og de økonomiske utfordringene for å få til de tingene jeg har lyst til irriterer meg stadig. Om jeg jobber mer, så tjener jeg mer... men da går det ofte utover skolearbeidet. Om jeg jobber mer med skolen, så får jeg mindre tid til jobbing - mindre penger, og mindre muligheter til å delta på alt mulig jeg har lyst til. Døgnet skulle vart lenger.... Mange av treningspartnerene mine er knallflinke. Noen er også flinkere enn meg teknisk. Iallefall mer variert. Jeg klarer allikevel å unngå å bli dradd ut. Det hender kanskje 1-2 ganger i året at jeg slurver for mye, og jeg finner megselv sittende fast i en eller annen armbar/RNC eller tilsvarende - og da skjer det som må skje - Egoet mitt må tappe. Denne uken har jeg ikke vært helt på topp fysisk eller mentalt, og da er det vanskelig å holde unna flinke treningskollegaer. Så etter 7-8 bra sparringsrunder, så blir jeg dradd ut i en armbar. Forsvaret mitt er på plass, og jeg gjenkjenner posisjonen/situasjon fra plenty ganger tidligere. Dette klarer jeg som regel å komme meg ut av..... Men ikke denne gangen! Jeg var for sliten, og armbaren satt for dypt.

Og da kan jeg velge: a) skal jeg vrenge livet ut av skuldren, og komme meg ut, eller b) skal jeg svelge karamellen og tappe ut. Valget er enkelt svare på i ettertid, men når man ligger der med systemet fullt av testoseron og adrenalin, så er det lett å la ego bestemme. I retrospekt så klarte jeg å velge riktig.

På toppen av det hele, så ruller jeg 2-3 runder til. Bare for å 'komme meg opp på hesten igjen'. Også for å forklare til kropp og sjel at jeg er her for trene, ikke vinne for enhver pris. Det ender som det må...  enda en armbar. Denne gangen satt den ikke like tett, men jeg er mer utslitt, og ser logikken tydeligere enn forrige gang - og tapper ut igjen.

Dette var en nyttig dag! Både for egoet mitt og motivasjonen min.

[unsafe]

Inspirerende med personer som har selvinnsikt!

[Addey]

Kanskje fordelen med ikke å være så flink... jeg forventer å bli dratt ut et par-tre ganger i løpet av en trening

[Shemhazai]

Jeg pleier å tappe tidlig på de aller fleste submissions, ihvertfall leddlåser. For meg er det ingen skam i å tappe når man først er i grisetrøbbel, da blir jeg heller irritert over å ha havnet i trøbbel i utgangspunktet. Selv svartbelter blir ofte tappet ut av folk med lavere rang hvis de lar motstanderen få en dominant nok posisjon, men det som gjør dem det svarte beltet verdig, er jo at de som regel er i stand til å nekte folk adgang til slike posisjoner. An ounce of prevention beats a pound of cure.

[Simon Flack]

When I was training jujutsu we tapped out many times each training. The jujutsu moto is "Leave your ego at the door". I find that I learned just as much from being the victim as being the victor. Analyzing a good RNC or arm bar from the perspective of the victim only strengthens your understanding of what makes the techniques stick well. Allowing your self to wind up in bad positions also helps simulate the situation of fighting a superior attacker where good escape/counter skills are really needed. Logic dictates that if you continually stretch the boundaries of how far you let your training partner execute a submission on you that you will eventually cross the point where you cannot escape and must tap out. This is not a defeat! It is simply systematic testing and evaluation of your defensive skills.

When it comes to self defense there is every chance that you will be attacked on a "bad day" Whether that be due to alcohol, lack of sleep or a long day at work. Experiencing this at training is also increasing your awareness of reality. Its a bit like the amateur golfer who uses his Wedge to hit a green because he can hit that shot during practice on the range. The experienced golfer would use his 9 iron because he knows that he most likely wont hit his "best" shot in a real game and therefore ops to hit an "average" 9 iron and play it safe rather than dropping short.

Experience has taught me that self defense is exactly the same. Most of us wont bring our "A" game to a real situation and therefore it is useful to know/learn how we perform on a "not so good day". So I dont think we should view this "loosing" experience during training as a defeat. It is a necessary evil in truthfully understanding our true capabilities.

There is no shame in tapping out. Even to a student. Its all part of becoming a better fighter.

[Addey]

When I was training jujutsu we tapped out many times each training. The jujutsu moto is "Leave your ego at the door". I find that I learned just as much from being the victim as being the victor. Analyzing a good RNC or arm bar from the perspective of the victim only strengthens your understanding of what makes the techniques stick well. Allowing your self to wind up in bad positions also helps simulate the situation of fighting a superior attacker where good escape/counter skills are really needed. Logic dictates that if you continually stretch the boundaries of how far you let your training partner execute a submission on you that you will eventually cross the point where you cannot escape and must tap out. This is not a defeat! It is simply systematic testing and evaluation of your defensive skills.

+1

[Agandhjin]

10. Februar 2010

Morgentrening...

Det er vanskelig å opprettholde morgentreningene som jeg har planlagt! I det siste har jeg avtalt med flere forskjellige treningskollegaer. Bare for å forplikte megselv om kl 06:00. Naturlig nok er det ganske få mennesker som er interessert i å opp kl 06:00 om morgenen. Iallefall for å svette blod og tårer.

Men ett par har jeg iallefall fått gjennomført. Og ett par, er endel flere enn ingen. Når jeg har fått gjennomført en morgentrening, så er det ikke så ille om det kun blir coaching på kvelden. Samtidig som det er en dødsrå måte å starte dagen på...

[Agandhjin]

12. Februar 2010

Atienza Kali

Dette er amerikanske gutter, med amerikansk kultur! Det var et sterkt inntrykk jeg fikk når jeg møtte dem i Oslo, og inntrykket blir stadig sterkere etterhvert som jeg blir kjent med dem via nettet. Med 'amerikansk kultur', så mener jeg hvordan 'alt skal være større', hvordan 'de som starter ofte setninger med å fortelle om seg selv, og hvordan han som har mest/størst/flest - vinner.

I tillegg så er det tekniske stoffet deres veldig science-fiction! Her labber man rundt med opp til 37 kniver, deriblant 2 sverd, 2 boloer, en masse kastekniver, langsverd og diverse andre artigheter - montert på kroppen! Man kan argumentere mye for viktighet og realismen rundt dette, men for meg så blir dette aller mest guttelek!

Når all denne kritikken er lagt, så må jeg si jeg er offer for den. Men selv om jeg har utstyrsdilla, så tror jeg ikke at den som har 'mindre', er noe 'mindre' på noen som helst måte. For meg er ikke alt som er større, automatisk bedre - men det er ofte litt artigere.

Og dette med å labbe rundt som Batman på trening, er mer en artig guttelek ettar at man rullet hud-til-hud i mangfoldige timer. Også en bra avkobling fra det til tider litt voldsomme pinneviftingen som DBMA peker mot. Når noen svinger en rattanstokk som veier mer 1 kg, med en fart over 200 km/h så får det adrenaliten til å pumpe. Da er det greit med litt lett og ledig lek med simulert sverdtrening.

[sungame]

For meg er ikke alt som er større, automatisk bedre - men det er ofte litt artigere.

Et utsagn som vil bli huska lenge...